Samskaping, prosessarbeid
og sosial innovasjon

Appreciative Inquiry (Verdsettende undersøkelser)

Appreciative Inquiry (AI) bruker den kraften som ligger i gode spørsmål til å bygge visjoner for fremtiden, og legger vekt på tidligere gode erfaringer, styrker i nåtid og mulige fremtidige suksessopplevelser. I AI-prosesser retter en gjerne fokus på hva folk liker i et område, deres håp for fremtiden og deres følelser for lokalsamfunnet de er en del av. Appreciative Inquiry er en styrkebasert tilnærming. I stedet for å spørre etter «hva er problemet», spør Appreciative Inquiry «hva fungerer»?

Appreciative Inquiry - prosesser er ofte basert på 4D-modellen til David Cooperrider:
«Discover – Dream – Design – Destiny».

Spørsmålene som stilles i en AI-prosess lages for å oppmuntre folk til å fortelle historier fra egen erfaring om hva som fungerer. Ved å diskutere hva som har fungert i fortiden og årsakene til det, kan deltakerne fortsette å forestille seg en ønsket fremtid, basert på drømmer som også er forankret i virkeligheten og som baserer seg på tidligere gode erfaringer. Denne prosessen kan implementeres på en rekke ulike måter så lenge prinsippet om retrospektiv verdsettelse og en fremtidsvisjon består.

AI-prosessen starter med at en definerer et tema eller et område for utvikling og endring – hvorfor en skal gjøre en intervensjon i en gruppe.

1. «Oppdagelsesstadiet» («Discover»): Denne delen av prosessen lar deltakerne identifisere det som er positivt med dagens situasjon, og kartlegge hva som fungerer godt allerede.

2. «Drømmestadiet» («Dream»): Basert på resultatene fra prosessens første trinn, vil gruppen drømme om hvordan fellesskapet kan beholde og forsterke alle de positive egenskapene som ble identifisert i oppdagelssestadiet.

3. «Designstadiet» («Design»): Deltakerne jobber sammen og prøver å identifisere trinn som kan gjøre drømmescenariet til virkelighet. Siden dette vil kreve engasjement fra innbyggere utenfor gruppen, vil prosessens deltakere koble seg til det bredere samfunnet for å samle tilbakemeldinger.

4. «Skjebnestadiet» («Destiny»): Den siste fasen er fokusert på å implementere ideer. En justerer idématerialet etter behov for å sikre fremtidig suksess, og blir konkret i hvordan en skal gå fra idé til handling.

Her kan du finne flere ressurser om Appreciative Inquiry metoden:

https://www.champlain.edu/office/david-cooperrider-center-for-appreciative-inquiry/

https://www.imaginechicago.org/appreciative-inquiry-resources

Borgerpanel, Borgersamling og Borgerting er forskningsbaserte kvalitative metoder som bygger på en deltagerdrevet demokratiforståelse. Metodene inviterer borgere og brukere med om bord for å utforske komplekse problemstillinger og gi innspill til beslutninger som skal tas gjennom fasiliterte utviklingsforløp. Tilgangen til borgernes meninger gir beslutningstakere større legitimitet, bedre beslutningsgrunnlag og prosessen fremmer forståelse mellom borgere og system. Borgerne oppnår en bredere forståelse for problemstillingens utfordringer og muligheter, samtidig som prosessen fremmer demokratisk deltagelse.

Et borgerting er ett permanent deliberativt borgerorgan med løpende utskiftning av borgere som rekrutteres på bakgrunn av en bred borgerloddtrekning. Ett borgerting kan i prinsippet arbeide med en rekke veldig forskjellige spørsmål.

En borgersamling er ett midlertidig borgerorgan som oppløses igjen når borgersamlingens anbefaling er gitt videre til de folkevalgte. En borgersamling har typisk ett mer spesifikt emne de skal behandle.

Et borgerpanel er en stor, demografisk representativ gruppe med innbyggere som regelmessig brukes til å vurdere offentlige preferanser og meninger. Når det utføres på nett kalles det også noen ganger for et e-panel.

Her finner du mer informasjon om demokratiske og inkluderende prosesser:

Prinsipper for deliberative prosesser

Borgersamling som metode

Borgerpanel som metode

Citizens assembly

Borgerlotteri

Andre kilder:
https://democracyrd.org/

http://www.g1000.org/

https://www.masslbp.com/

Andre demokratiske metoder:

Les mer om Pop-up demokrati her

Les om feedback-kiosk her

World cafe

The World Cafe er et prosessformat som kan involvere mange deltakere på kort tid, og er designet for å finne sted i en kafé (enten i en faktisk kafé, eller så er rommet satt opp for å ligne en så mye som mulig slik at deltakerne sitter rundt små bord med duker te og kaffe). Tanken bak dette er å skape et rom som støtter «god samtale», der hvem som helst kan snakke om ting som betyr noe for dem.

Metoden er basert på antakelsen om at mennesker allerede har visdom og kreativitet i seg til å møte selv de vanskeligste utfordringene og hviler på to nøkkelprinsipper:

• Mennesker ønsker å snakke sammen om ting som betyr noe for dem

• og hvis de gjør det, kan de skape kollektiv makt.

Prosessen er preget av en rekke kjernedesignprinsipper. Disse inkluderer å sørge for at rommet er gjestfritt, alles bidrag teller og at deltakerne tar ansvar for å lytte og utforske innsikt sammen.

Hver runde innledes med et spesifikt spørsmål knyttet til det overordnede formålet med arrangementet. De samme spørsmålene kan brukes i mer enn én runde, eller de kan bygge på hverandre. Valget av spørsmål er avgjørende for at arrangementet skal lykkes. Generelt er det nyttig å formulere spørsmålene i et positivt og åpent format for å tillate en konstruktiv diskusjon. Dersom deltakerne ikke finner spørsmålene til diskusjon inspirerende vil ikke arrangementet bli vellykket, så det kan derfor være greit å utvikle spørsmålet sammen med noen av de tiltenkte deltakerne.

Under arrangementet diskuterer deltakerne spørsmålene ved bordet sitt, før de går videre til et nytt bord/gruppe for hver ny runde. Ofte får deltakerne penner og oppfordres til å tegne og ta opp samtalene sine på papirdukene for å fange frie ideer etter hvert som de dukker opp.

En deltaker (bordverten) blir igjen og oppsummerer den forrige samtalen til de nyankomne deltakerne. Ved å flytte deltakerne rundt i rommet blir samtalene ved hvert bord kryssbefruktet med ideer fra andre bord, noe som resulterer i en kollektiv intelligens. På slutten av prosessen oppsummeres hovedideene i plenum, og mulige trinn videre diskuteres.

Open space Technology
Open Space Technology, eller "Open Space", er et møterammeverk som lar et ubegrenset antall deltakere danne sine egne diskusjoner rundt et sentralt tema.

Open Space-arrangementer har et sentralt tema hvor deltakerne identifiserer problemstillinger de selv brenner for og tar ansvar for å være vertskap for en diskusjon. Deltakernes egne valgte temaer fordeles på ledige rom og det settes en tidsramme. Når det ikke foreslås flere ulike diskusjonstemaer, melder deltakerne seg på tema som de ønsker å ta del i.

Open Space skaper flytende og dynamiske samtaler hvor mennesker deler en gjensidig entusiasme for temaet de diskuterer. Open Space kan skape nye former for arbeidsrelasjoner, og kan for eksempel bidra til tverrfaglige samarbeid, selvstyrende team, konfliktløsning, strategiutvikling eller implementering.

De grunnleggende prinsippene for Open Space er:

Når vi starter, er det rett tid: Open Space oppmuntrer til kreativitet både under og mellom formelle økter.

Når det er over, er det over: Å få arbeidet gjort er viktigere enn å følge stive tidsplaner.

Det som skjer, det skjer: Gi slipp på forventningene dine og rett oppmerksomheten på hva som skjer i øyeblikket.

Det er én «lov», «loven om to føtter»: Hvis deltakerne kommer i en situasjon der de ikke lærer eller bidrar, har de et ansvar for å gå til en ny økt, eller ta en pause for personlig refleksjon.

Det er viktig at det er god skriftlig dokumentasjon fra alle diskusjoner - med handlingspunkter for prosessen videre som oppsummerer arbeidet på slutten av hver dag.

UNCONFERENCE

En ukonferanse er et deltakerdrevet møte. Begrepet "unconference" har blitt brukt, eller selvanvendt, på et bredt spekter av samlinger som prøver å unngå hierarkiske aspekter ved en konvensjonell konferanse, for eksempel sponsede presentasjoner og top-down organisering. Unconferences bruker ofte varianter av Open Space Technology.

Vanligvis ved en ukonferanse opprettes agendaen av deltakerne ved begynnelsen av møtet. Alle som ønsker å sette i gang en diskusjon om et emne kan kreve en tid og et rom. Noen ukonferanseøkter ledes av deltakeren som foreslo emnet; andre ukonferansesesjoner er i utgangspunktet åpne diskusjoner av sesjonstemaet.

En «unconference» er spesielt nyttig når deltakerne generelt har høy kompetanse eller kunnskap på feltet konferansen samles inn for å diskutere.

Forumteater

Forumteater bruker rollespill for å nå sosiale mål. Det er en form for teater som oppmuntrer publikumsinteraksjon og utforsker ulike alternativer for å håndtere utfordringer.

Forum Theatre (også kjent som Boal's Theatre, 'Theatre of the Oppressed' eller 'Theatre for Development') er en interaktiv teaterform oppfunnet på begynnelsen av 1970-tallet av Augusto Boal. Boals mål var å hjelpe publikum med å identifisere deres "indre undertrykkelse" for å begynne å overvinne egne barrierer.

Publikum får vist et kort skuespill der en sentral karakter (hovedperson) møter en form for undertrykkelse eller hindring som hun/han ikke er i stand til å overvinne. Temaet vil vanligvis være noe av umiddelbar betydning for publikum, ofte basert på en felles livserfaring. I Storbritannia har Forum Theatre blitt brukt til å takle problemer som familieforhold, hjemløshet, sysselsetting og helse.

Når stykket er fremført kan publikum gå opp på scenen og foreslå alternative alternativer for hvordan hovedpersonen kunne ha opptrådt. På denne måten kan arrangementet brukes til å øve til en nært forestående anledning, eller til å avdekke og analysere alternativer i enhver situasjon, fortid, nåtid eller fremtid. Skuespillerne utforsker resultatene av disse valgene med publikum som skaper en slags teatralsk debatt, der erfaringer og ideer øves inn og deles, og skaper både solidaritet og en følelse av selvtillit.

Les mer om forumteater her

Fishbowl-metoden

Fishbowl-metoden er en måte å gjøre det mulig for en stor gruppe å bidra til en enkelt samtale. Dette gjøres ved å sette stoler i midten av rommet i en sirkel slik at deltakerne som blir bedt om å starte samtalen, sitter i midten av rommet «i fiskebollen», med de andre deltakerne rundt seg i en sirkel for å lytte til samtalen deres.

Beskrivelse av Fishbowl-metodikken

Romoppsettet er en viktig funksjon i en Fishbowl-samtale.

Fire til åtte stoler er satt opp som en indre sirkel - dette er fiskebollen. Personene som er valgt til å starte samtalen sitter her, sammen med en tilrettelegger. Avhengig av hvordan Fishbowl planlegges kan det være noen få stoler tomme her fra starten.

De resterende stolene er arrangert i en sirkel rundt. Resten av gruppen begynner økten sittende på disse stolene utenfor fiskebollen.

Vanligvis vil tilretteleggeren åpne diskusjonen ved å stille et spørsmål til personene i fiskebollen for å utløse en åpen samtale. I noen tilfeller kan imidlertid deltakerne, spesielt hvis de er invitert som «eksperter», gi en kort presentasjon om diskusjonstemaet før de går inn i en mer fri samtale.

Tanken er at, når samtalen har startet, kan ethvert medlem av publikum komme og bli med i fiskebollen, enten ved å ta en tom stol eller erstatte noen som allerede sitter i sirkelen (som da finner en ledig stol i publikum). Diskusjonen fortsetter deretter med deltakere som ofte går inn og forlater fiskebollen. Dette bør tillate så mange deltakere som ønsker å tilbringe litt tid i fiskefatet og ta del i diskusjonen.

Når tiden går ut, lukkes fiskebollen og fasilitatoren oppsummerer diskusjonen.

Situasjonstrening

Situasjonstrening foregår som en form for rollespill, der en gjerne arbeider med ulike situasjoner og “cases”, og spiller disse ut i mindre grupper hvor deltakerne har ulike roller. En deltaker er gjerne klient, en annen terapeut eller saksbehandler, og en tredje er observatør. Gjennom tydelige observasjonspunkter og læringsmål kan en på denne måten øve seg på krevende situasjoner før en står midt i situasjonen og må håndtere det som oppstår profesjonelt. Situasjonstrening er blant annet velegnet som en øvingsform for å håndtere krevende menneskemøter, situasjoner eller til ledertrening for å styrke samarbeid og kommunikasjon.

Human Centered Design / Design Thinking

Menneskesentrert design (Human Centered design) er en tilnærming til problemløsning som ofte brukes i prosess-, produkt-, tjeneste- og systemdesign. I en menneskesentrert designprosess utvikler en løsninger på problemer ved å involvere det menneskelige perspektivet og følelsene i alle trinn i problemløsningsprosessen.

En design thinking prosess går over flere faser:

1. Empati

Utforske og bli kjent med målgruppen og menneskene du ønsker å løse et problem for. Gjennom observasjoner og samtaler med brukerne får du en bedre forståelse av deres utfordringer, behov og ønsker.

2. Definere

Finn og definer behovet – bring klarhet og fokus basert på det du har samlet av innsikt for å lage en tydelig problemstilling.

3. Idé

Idégenerering– i den første delen av denne fasen er ingenting umulig. Vurdering og bedømming av ideene kan du gjøre senere. Her finnes en rekke teknikker for å hjelpe deltakerne i den kreative prosessen.

4. Prototype

På dette trinnet er læringen rask og iterativ. En prototype er en raskt laget visualisering eller modell av løsningen du ønsker å realisere. Når denne prosessen er fullført, er vi klare for mer formell testing og validering av ideen.

5. Test

Test løsningen på målgruppen – er denne løsningen den rette og er det ønsket av de som skal bruke den? Er løsningen gjennomførbar og realiserbar både når det gjelder ressurser og teknikk? Kan den bli til en levedyktig forretningsmodell? Kan den skaleres? Er løsningen bærekraftig på sikt? På dette stadiet vurderer en om en skal gå videre til implementering og realisering.

Mer om design thinking ressurser og verktøy kan en finne her:

https://www.ideo.com/post/design-kit

https://www.designkit.org

https://www.ideou.com/pages/design-thinking

https://dschool.stanford.edu

Hackathon

Et Hackathon er et arrangement der folk kommer sammen og bruker teknologi til å samarbeide om å forbedre noe eller bygge ny programvare. Hackathons gjennomføres noen ganger for å oppnå et spesifikt mål, men ofte er de en mulighet for organisasjoner/ grupper til å utforske åpen innovasjon.

Hackathon-arrangementer ble utbredt på slutten av 2000-tallet der dataprogrammerere og andre involvert i programvareutvikling, inkludert grafiske designere, grensesnittdesignere og prosjektledere, samarbeider intensivt om programvareprosjekter. Metoden har siden blitt brukt på mange andre områder for å bringe sammen innbyggere og eksperter for å generere innovasjon.

Hackathons kan vare alt fra noen timer til en uke. Arrangementer starter vanligvis med en eller flere presentasjoner om et tema eller den spesifikke utfordringen en skal løse. Deltakerne foreslår deretter ideer og danner team basert på individuelle interesser og ferdigheter. Hackathonet starter og kan vare alt fra flere timer til flere dager. Noen ganger er det et innslag av konkurranse med premier for de beste ideene. På slutten av Hackathon er det vanligvis en demonstrasjon der hvert lag viser resultatene sine.

En variant av Hackathons er Innovasjonscamper og designsprinter, hvor en tar utgangspunkt i en problemstilling og bruker oppbyggingen fra et Hackathon og strukturen fra design thinking til å lede team frem mot nye løsningsforslag. I en innovasjonrscamp er ikke tech-løsninger alltid vektlagt i like stor grad, og det kan heller være tjenestedesign eller forbedringer av eksisterende strukturer som står øverst i fokus.